Monck Provincial Park: Final Minute Surprise

Vi hadde sett ut for å hente en telttraipseplass i siste øyeblikk. Populær visdom her sier at du bør bestille hver minste ting måneder på forhånd. Jeg misliker det … Hvordan påstås jeg å vite hva jeg skal be om å produsere om omtrent en måned?! I dette tilfellet pleide faren min å være på besøk på et siste minutts dag ute, og vi ønsket å produsere omtrent en natt med biltelt innen omtrent en times trykk fra Vancouver. BC Parks’ uvanlige nettside tillater en å forestille seg ledige stillinger til hele parkene dine i provinsen uten problemer. Jeg sjekket det om en instans for våre datoer, men det var ingen reserverbare nettsteder lett tilgjengelig. Det er om sant skal sies mange første-til-mølla-nettsteder i BC Parks, men forutsatt at vi forventet å oppnå i løpet av kvelden, ga det effekten av en oppskrift på feil. Heldigvis, etter omtrent mislykkede forsøk, dukket det opp en ledig plass på finalen! Det pleide å være en av alle de mest lyse nettstedene i Monck Provincial Park, ved Nicola Lake, oppnå Merritt. Bingo!

Vår fantastiske region

Regionen vi booket pleide å være en dobbel region, men stille, vi nølte ikke med å bestille den. Det pleide å være den kjekkeste rent å se noen venner for å være en del av oss, noe som ikke var for arbeidskrevende. Vi lastet opp en Modo minivan med alt for gode måltider, teltredskaper og kanoen vår, og dro i fremtiden i løpet av den uinteressante ettermiddagen. Vi tok vår vanlige pause i Hope for at barna skulle brenne av energi på den svært store campingplassen der, og spiste en middelmådig pizza. Hvorfor kan vi på ingen måte hente noe annet fantastisk å bruke i Hope? Vi gikk så vidt rundt og lærte noen ypperlig utskårne stakittskulpturer som vi ikke hadde lagt merke til på utdaterte besøk. Det pleide å være en alvorlig minneverdig en i hver av Rambo. Tydelig at den første Rambo-filmen pleide å bli filmet i Hope – deres grynting å rykte.

Du har fått håp!

Vi ankom stas fordi det pleide å bli mørkt – må beundre de lange sommerdagene! Rolig, i skumringen ville vi kanskje se den enorme utsikten over innsjøen fra regionen vår og visste at vi hadde en vinner. Kai hadde allerede sovnet for kvelden, så vi fikk øye på teltene våre smekre og sovnet uten problemer. Hvorfor sover vi så mye lenger og bedre når vi er ute og telter? Jeg vedder på at det ikke er bra å produsere, men vi er dessuten generelt moderat slitne av skumringen.

Massevis av tid til å leke i sanden

I løpet av de neste to dagene utforsket vi campingplassen, som er omgitt av fantastiske ponderosa-furu. Vi sjekket ut de to lekeplassene på campingplassen, sandstranden, en rekke fastboende murmeldyr, like vellykket som noen saskatoons på en kryp ved teltet vårt. Vi kano et lite stykke nedover innsjøen hvor vi så en trist slange svømme – den hadde hodet opp av vannet og ga en kraft til å slå den nederste delen av kroppen mercurial abet og tilbake. Det pleide å være rikelig, men skummelt, jeg vedder på at det er slik slanger svømmer! Den stoppet på en tømmerstokk for å varme opp i solen, og vi så nærmere. I stedet for det, nøt vi litt fantastisk fritid og lur i solen, pluss noen fantastiske måltider.

Kanomannskapet!

Før jeg forlot faren min og jeg kano rundt innsjøen til erstatningsaspektet der vi hadde lagt merke til en golfrute, et uregelmessig skue i den tørre atmosfæren. Vi pakket sammen, og dro avgårde, fast for å sikre oss fanget i en byggesone på Coquihalla Dual-kjørebanen, hvoretter noen uinteressante nett påstår at besøkende på nettet kommer til Abbotsford. Vi klarte å snike oss inn i Hiko Sushi til tross for at den var biff ved å spørre om vi kanskje ville ta plass i baren (vi alle fem). Da vi var ferdige, påsto nettet at besøkende på nett pleide å være stille om det samme, men det pleide å være helt uinteressant om kvelden og på tide å løpe hjem, så vi sugde det opp. Det pleide å være noen morsomme dager!

Morsomme tilfeller med bestefar Dave!