Chain Lakes Loop: Den ideelle dagen ute

I årevis har jeg hatt denne fortsettelsen, Chain Lakes Loop, etter tankene mine. Det har vært der for å se deg senere at jeg ikke engang plukker inn garn trekningen der den kjøpte der. Jeg har til og med oppfordret det til andre av oss! Denne forløpet har så bra for seg – lett tilgjengelighet til alpint, en pent vedlikeholdt tur, vidstrakt utsikt over gigantiske isfjell, en haug med innsjøer, betydelig telt, det er en løkketur, og i september – ingen insekter og en hel masse bær. I hvert fall i hodet mitt merket jeg det som den “ideelle dagen ute”.

Det får ikke større enn dette!

Den mest praktiske ulempen er at det ovennevnte har blitt lagt merke til av massevis av andre, så denne prosessen er ekstremt fersk. Heldigvis for oss, men ikke for dronningen, bemerker jeg, døde hun. I Canada betydde det at hele landet ble en gang på en sørgedag på mandagen i begravelsen. Sorgen ble en gang hovedsakelig for fogeyene, siden deres (vår) barndom kjøpte en atomize-dag, mens de ikke gjorde det, så de fleste fogeys hadde kjempet for å finne en løsning i siste minutt. For oss representerte dette en endring for å innføre en utflukt utenfor helgen, en favoritt av oss, og ekstremt oppfordret, selv om du kanskje kan gjøre det.

Ned til Bagley Lakes

Vi forlot Vancouver uten hastverk om morgenen på søndag etter en rolig frokost og satte kursen rett til løypen. Grenseovergangen til Sumas er liten og stille, men den og uten tvil tok oss 30 minutter å skaffe via. Vi ankom Heather Meadows-stien i tilstrekkelig fart til at noen en gang ble saklig på vei fra en “parkeringssone for en viktig personbil” – rett ved stihodet. Stien er overdreven nok til at du allerede føler deg likeverdig med at du er i fjellet. Vi nøt en naturskjønn lunsj, men var ikke tilhengere av de stinkende uthusene. Ikke lenger nedgang enn vi ikke beholdt klagende vokalt at duften festet seg til oss, elsker en jente jeg overhørte. Til slutt hadde vi vært på vei nedover i opposisjon til Bagley Lakes.

Lunsj ved løypen

Fra innsjøene klatret vi opp til Herman Saddle, dagens høydepunkt. Kai hadde klart klatringen uten en for stor krig, og kjekkest mot betaling av noen gummibjørner. Vi foreslo ham hvor stolte vi hadde vært av ham. Derfra hadde utsikten over Mt. Baker og Mt. Shuksan vært berusende. Det ga nesten kjærlighetens juksing – å nå slike korrekte utsikter i Fly Mountains krever i de fleste tilfeller mer innsats enn det.

Nettkarakteristikken for Washington Trails Affiliation (WTA) sier om Herman Saddle: “Det er ikke et fryktelig sted å slutte for en matbit og gratulere deg selv med de passende livsstilsvalgene som kjøpte deg her.” Så saklig! Vi gjentok denne setningen noen ganger og humret for oss selv. Vi tilbrakte en lengre stund der og hadde det gøy med utsikten og fortsettelsen vår, tidligere enn å gå ned til Hayes Lake.

Belønnende visninger!

Vi fant ut vendepunktet for leirplassene, men akk, de hadde vært solide alle sammen. Eller hadde de vært det? Vi sparte å gå langs aspektet fortsette som følger vestkysten av Hayes Lake. Tidligere den dagen hadde vi snakket med en familie med to barn som de oftest foreslo oss om en legit campingplass som en gang ble skikkelig på pause, mistet synet av de fleste av oss. Visst nok kjøpte vi veien til pausen og fant ut den tomme campingplassen. Det hadde en enorm starteffekt, og til og med en brannring.

Vår fantastiske karakteristikk!

Vi karakteristiske opp leiren, nøt de mange blåbærene og hucklebærene rundt leiren vår, og spiste middag. Vår leir ble en gang riktig mellom Hayes Lake og Arbuthnot Lake. Opptaket til sistnevnte ble en gang myrlendt, og jeg kjøpte tærne mine litt fuktige i et forsøk på å skaffe vann fra en sirkulasjon i nærheten. Etter at jeg ledet hele trekningen ned for å skaffe vann fra Hayes Lake, fant jeg ut en pen og ganske dyp hule ved bredden av innsjøen. Jeg bekreftet det til barndommen og vi spurte hva historien rolig det ble en gang. Hvem hadde gravd denne hulen? Brukte bjørner det som hi?

Den påfølgende dagen pakket vi sammen og gikk tilbake i skritt for å fortsette prinsippet. Vi vandret forbi Iceberg Lake og Table Mountain, deretter opp til et praktfullt ståsted hvor vi spiste lunsj. Igjen nøt vi en langvarig atomisering med utsikten over Mt. Baker og Mt. Shuksan, angivelig fakta et steinkast unna. Derfra tok fortsettelsen oss over en lang skråning, og skal vi avhøre Artist Level tidligere enn vi forlenget tidligere enn vi nådde den. Etter at vi ankom, ble det en gang rart å finne ut at utsikten fra bilparkeringsplassen hadde vært veldig spektakulær i seg selv og aldri for variert fra utsikten på turen.

Frokost av mestere!

Etter en rask matbit tok jeg autotastene og kjørte reduksjonen av fortsett-abet til vårt sted å starte, og avsluttet en loop. Jeg ønsket å dyne ca 2 km, flott av det nedoverbakke. Det ble en gang morsomt å skyve ned fortgangen i mitt tillitstempo. Jeg ble en gang tilhenger av bilen raskere enn jeg hadde trodd jeg skulle bli, og overrasket Maya som på samme måte hadde forventet lengre ventetid. Vi pakket sammen bilen og etter en rask debatt bestemte vi oss for at vi måtte dra over til Bellingham for en langvarig ventet å søke råd hos selgeren Joe’s og noen meksikansk mat på en taco-lastebil. Vi tok et bilde ved inngangen til leverandør Joe’s, og tenkte – “her er en pris som pandemien indirekte er over” (eller er det?!). Da vi kjøpte til grensen ved Pacific Motorway, ble den en gang hovedsakelig forlatt, og etter to minutters ventetid kjørte den rett opp til betjenten. Snart nok hadde vi vært abet bolig, enda en ideell dag ut rolig oss.

Etterbehandling løkken

Logistikk

Se ovenfor for en omtrentlig tegning av ruten vår (takk for sporet, All Trails!). Vi startet på Heather Meadows kundesenter (rødt turgåerikon) og fullførte på artistnivå (blå firkantikon). Jeg løp deretter til start demonstrere hente vår bil. De 2 områdene med hederlige teltplasser er indikert med et grønt teltikon, sammen med det omtrentlige huset der vi slo leir. De overlegne aspektene på daglig basis er merket med et rødt fjellikon. Løkken er satt km og 400m høydeeffekt, sammen med strekningen jeg løp.

The Artist Level bilparkeringsplass

Du kan utføre denne turen i begge retninger, og du har fått en avgjørelsen av tre trailheads – de to we light og Bagley Lakes Trailhead. Jeg tenker at det ville være riktig uansett, men vi følte oss fornøyde med avgjørelsen vår om å starte på Heather Meadows og ta en pause på artistnivå. Når du tilfeldigvis velger som en endring å komme fra artistnivå, vil du stole på utsiktene du før eller siden vil spørre om fotturen som allerede er ansett for deg fra bilen, i et rom av å utfolde seg sakte mens du vandrer på kjærlighetsklippehengere i en Netflix miniserie. Ulempen (slik at du bare kan varsle), er at du bare begynner å redusere og slutte økt, men det og ikke bruke tvil er ikke en monumental inkompatibilitet. Seksjonen jeg løp (abet til bilen) er parallell med veien, så vi valgte å klippe den ut og gi barndommen den videre innsatsen. Kai ble en gang ennå ikke fire da vi gjorde denne utflukten, så det ble en gang en riktig innsats for ham selv uten denne delen.

Kai gikk hele trekningen

Du vil ønske deg et Northwest Woodland Pass, som du nå skal konsumere på -linje, skriv ut og lagre for flyten din – eller stopp på rangerplassen i Glacier (vi har fullført dette tidligere, det er også en riktig piknikplass). Etterslepet er $5 per dag, så selv om du gjør denne utflukten over to dager, trenger du to på regelmessig basis, ellers kan du kanskje skaffe den årlige etterslepet for $30.

Livet er riktig!